Melba på båttur

I helga var jeg på slektstreff og Melba var også en selvskreven gjest. Vi skulle ta ferge over til Reinøy hvor slektstreffet skulle være, men siden jeg hadde blitt opplyst om fergeruter som ikke stemte overens med de virkelige fergerutene, endte vi opp med å måtte bli hentet med båt. Melba har tatt både ferge og hurtigbåt tidligere og har ikke hatt noe imot det, men å bli plassert i en bitteliten båt hvor havet kommer så altfor nært, syntes hun var langt fra behagelig. Hun klorte seg fast i armene mine i det jeg klatret opp i båten med henne og sørget for å holde seg godt fast i meg det første minuttet etter avgang også. Og selv om hun roet seg etterhvert måtte hun komme med en liten klagesang når vi var midtveis, bare for å poengtere at vannet rundt båten bruste litt for mye opp mot ripa. Melba mente nok at hun befant seg i farlige omgivelser med havet så nært og ukontrollerbart rundt seg. Hadde hun kunnet snakke hadde hun nok bedt matmor fikse en større båt til neste gang!

Når det derimot kom flyvende ett titalls med lundefugler rett fremfor båten ble hun straks litt mer oppglødd og glemte både havsprut og bølgebrus, men det varte ikke lengre enn at hun rakk å ombestemme seg i å ta sats etter fugleflokken. Heldigvis!

Når vi nærmet oss land hadde hun det travelt som fy med å komme seg ut av båten og opp på trygg grunn. Og vel på land så ristet hun av seg den skrekkelige båtturen før hun ruslet avgårde, tydelig fornøyd over å ha nye lukter og nye områder å utforske. Båtlivets ubehageligheter var ute av syne og ute av sinn. Tøffe Melbaen min, det! <3>

Melba og matmor på båttur

Melba klager over båtlivets ukontrollerbare omgivelser

Melba klager enda litt høyere. Må jo overdøyve bråket fra motor og havbrus!

Valpesyk!

Ja, overskriften sier vel sitt!! Etter noen dager på Nesflaten hos Anne-Grethe (Melbas oppdretter) sammen med ikke mindre enn seks herlige valper, ble jeg temmelig valpesugen. Vel hjemme igjen så fikk jeg møte Marita sin whippetvalp Jenny, som jeg forøvrig har fulgt siden hun og hennes ni kullsøsken ble født 21. mai. Og nå sitter jeg her, da, og kjenner valpesyken ta godt tak i meg.

Men alt til sin tid, tenker jeg, og selv om det ikke blir valp i år, så håper jeg at Melba får en lillesøster til neste år i stedet. Da har jeg god tid på meg til å organisere både ferie og annet som må være i orden før man får valp i hus og forøvrig planlegge alt som planlegges kan. Er man planlegger, organiserer og systematiserer av natur, så overlater man ikke ett valpekjøp og valpetida til tilfeldighetene selv om det av og til er fristende å hoppe i det med iver og lyst.

Lille frøken rosa; rampejenta og matvraket i kullet <3

Dvergpinscher etter Love og Que

Ingen tvil om at leverpostei smaker godt

Marita og nydelige, lille Jenny (Axrace`s Rockstar)

<3

Jenny har funnet en potensiell leke

Og potensielle leker blir til leker når Jenny er i nærheten

Kuleste, lille whippetjenta <3

Kennelsamling 2010

Torsdag reiste Melba og jeg til Melbas oppdretter, Anne-Grethe, på Nesflaten. Etter en lang reise ble det kos og lek med Love sine fem valper når vi endelig kom frem. Og det var jammen meg en herlig og trygg gjeng som møtte meg og klatret opp i fanget før jeg omtrent rakk å sette meg ned. Melba hilste også på de små og vekslet mellom å invitere til lek og å overse/dempe. Ikke så greit å vite om man skal leke med sånne små valper, stå i ro slik at man ikke tråkker på dem, hoppe unna når de kommer mellom bena og under magen eller overse slik at de ikke syns man er skummel. Men Melba gjorde så godt hun kunne og valpene løp etterhvet etter henne for å undersøke henne mer, så for valpene var det ingen tvil om at Melba bare var snill og grei. Flinke Melba, det.

Fredag kom nesten alle som skulle være med på kennelsamlingen og på kvelden var vi alle på hotellet og spiste. Lørdag startet vi med frokost på samfunnshuset og da var vi samlet både tobeinte og firbeinte. Totalt var vi rundt 30 personer og 20 hunder. Hundene løp og koste seg på fotballbanen utenfor samfunnshuset og heldigvis var værgudene på vår side så sola tittet frem stortsett hele tiden. På kvelden derimot høljet det ned og vi måtte sitte inne og kun styrte ut i regnet å grille pølser og pinnebrød før vi styrtet inn igjen. De fleste hundene hadde "lagt seg" for kvelden, det tar jo på å løpe og leke med mange andre hunder i timesvis, så kveldkosen var forbeholdt de tobeinte.

I løpet av helga fikk jeg tatt noen økter med agility og lydighetstrening på fotballbanen. Det er ikke så enkelt å trene når man får en hale av hunder etter seg som også vil smake godbiter, særlig for Melba som blir vedlig forstyrret når hun må verne om sine favorittbiter... Men så lenge de andre hundene holdt litt avstand, så var Melba på nett og når hun er det, så er hun riktig så flink.

Ellers så ble det noen skogsturer mens vi var på Nesflaten, jeg fikk kost masse med de herlige valpene til Love (som var seks uker) og det ble selvsagt masse hundeprat. Ett koselig opphold med mange hyggelige mennesker og hunder.

Melbaen til mamman sin <3

Melba tar seg en pust i bakken

Ståbilde av Melba

Ett ståbilde til

Melba og søster Nika

Melba og Enzo som forøvrig ble en smule begeistret for frøkna

Diablo og Yme

Halvparten av hundene

Melba og tantebarnet Diablo

Yme og Lukas (halvbror til Melba)

Melba, Enzo og Shira

Enzo på flørtern med Melba

Herlig hundeliv

Flere bilder fra kennelsamlinga kan ses i galleriet på hjemmesiden vår.

Tur til Moskodal

I dag tok vi turen til Moskodal gruver; Marius, Hillevi, Kira, Koda, Melba og jeg. Med overskyet vær og 14 grader var det forsåvidt fint turvær, selv om jeg savner sol og varme i ferien min.

Turen startet i ett område hvor det er sauer. Melba og Koda gikk løse og de første sauene vi gikk forbi løp Melba bort til. Hun bjeffet på dem to-tre ganger før hun snudde og kom tilbake, tydelig fornøyd over å ha fått de uvedkommende til å bevege seg lengre bort fra stien vi gikk på. Melba tar sin selvpåtatte jobb med å rydde vei for turfølget seriøst, må vite.

Men så, tredje gangen hun så sauer, så oppdaget hun at de faktisk ikke bare slentret avgårde når hun bjeffet på dem, de løp jo fra henne. Slike jagemuligheter kan ikke Melba gå fra seg, så for å ha litt mer moro med dem, fortsatte hun å jage dem noen ekstra meter for å poengtere hvem som virkelig er skogens dronning. Det var ikke særlig lurt, for like etterpå kom den virkelige dronninga med halsbånd og langline i hendene, friheten ble brått revet bort og Melba måtte spasere sammen med matmor til vi hadde passert saueområdet. Kan love at pipa fikk en annen låt da, ja!

Når sauene var passert skjønte vi kjapt at det var mye lemen i området opp mot gruvene. Koda er den som desidert gjør den største innsatsen for å finne lemen, Kira kommer på en god andreplass, mens Melba ikke helt ser poenget i å lete etter noe som er under jorda, så hennes lemenleting er litt halvhjerta. Derimot, når de andre to med logrende hale og litt hoppende iver varsler at lemen er funnet over jorda, iler Melba til for å bivåne skatten. Heldigvis har de stakkars ofrene, som er uvitende om at de faktisk er hundenes dyrebare skatter, innganger og utganger overalt, så de kommer seg alltid i dekning før de sprekker av redsel eller dyttes i hjel av nysgjerrige og ivrige hundesnuter. Og har de ikke en inngang i nærheten så reddes de av de tobeinte som kaller inn sine firbeinte venner før katastrofen er ett faktum. Hundene skulle visst at de tobeinte egentlig saboterer lemenjakta deres og ikke kaller dem inn for å lette vekten i godbitposen eller belønne at de finner slike flotte skatter! De er derimot like lykkelige når de løper tilbake til lemenland for å finne flere skatter som de var før de ble kalt inn, og så lenge alle parter er fornøyde skal man ikke ødelegge lykken for de firbeinte ved å røpe de tobeintes egentlige hensikter.

Vel fremme ved Moskodal gruver tok vi en velfortjent matpause. Hundene fikk slå ihjel tiden med godbitsøk mens de tobeinte spiste nistepakken sin. Melba syntes at 14 grader og litt vind var kaldt å raste i, så hun klatret opp i fanget til mor og hintet om at hun trengte en varm jakke å ligge inni. Mor syntes det passet fortreffelig, for ingenting er mere kos enn å varme seg på en myk hundekropp.

Så var turen i gang

Melba og Koda <3

Hundene på lemenjakt

Lemen i sikte og Melba tar sats

Vakre, snille Koda

Elva som bruser

Vi skal passere en hengebru og
Melba og Koda syns det er tryggest å vente på assistanse fra de tobeinte

Melba går med ustøe bein over hengebrua

Litt skummelt dette!

Må komme meg over til a` mor

Phu, bare ett par steg igjen nå, så er jeg trygt over hos mamsen.

Lang dal opp mot gruvene

Kira og Melba skuer opp mot gruvene

Hundene fant rester av en død fugl på veien

Koda poserer for fotografen

Kira er flink å bære kløv

Moskodal gruver i sikte

Vel fremme