Hund på alvor: Tur til Moskodal

I dag tok vi turen til Moskodal gruver; Marius, Hillevi, Kira, Koda, Melba og jeg. Med overskyet vær og 14 grader var det forsåvidt fint turvær, selv om jeg savner sol og varme i ferien min.

Turen startet i ett område hvor det er sauer. Melba og Koda gikk løse og de første sauene vi gikk forbi løp Melba bort til. Hun bjeffet på dem to-tre ganger før hun snudde og kom tilbake, tydelig fornøyd over å ha fått de uvedkommende til å bevege seg lengre bort fra stien vi gikk på. Melba tar sin selvpåtatte jobb med å rydde vei for turfølget seriøst, må vite.

Men så, tredje gangen hun så sauer, så oppdaget hun at de faktisk ikke bare slentret avgårde når hun bjeffet på dem, de løp jo fra henne. Slike jagemuligheter kan ikke Melba gå fra seg, så for å ha litt mer moro med dem, fortsatte hun å jage dem noen ekstra meter for å poengtere hvem som virkelig er skogens dronning. Det var ikke særlig lurt, for like etterpå kom den virkelige dronninga med halsbånd og langline i hendene, friheten ble brått revet bort og Melba måtte spasere sammen med matmor til vi hadde passert saueområdet. Kan love at pipa fikk en annen låt da, ja!

Når sauene var passert skjønte vi kjapt at det var mye lemen i området opp mot gruvene. Koda er den som desidert gjør den største innsatsen for å finne lemen, Kira kommer på en god andreplass, mens Melba ikke helt ser poenget i å lete etter noe som er under jorda, så hennes lemenleting er litt halvhjerta. Derimot, når de andre to med logrende hale og litt hoppende iver varsler at lemen er funnet over jorda, iler Melba til for å bivåne skatten. Heldigvis har de stakkars ofrene, som er uvitende om at de faktisk er hundenes dyrebare skatter, innganger og utganger overalt, så de kommer seg alltid i dekning før de sprekker av redsel eller dyttes i hjel av nysgjerrige og ivrige hundesnuter. Og har de ikke en inngang i nærheten så reddes de av de tobeinte som kaller inn sine firbeinte venner før katastrofen er ett faktum. Hundene skulle visst at de tobeinte egentlig saboterer lemenjakta deres og ikke kaller dem inn for å lette vekten i godbitposen eller belønne at de finner slike flotte skatter! De er derimot like lykkelige når de løper tilbake til lemenland for å finne flere skatter som de var før de ble kalt inn, og så lenge alle parter er fornøyde skal man ikke ødelegge lykken for de firbeinte ved å røpe de tobeintes egentlige hensikter.

Vel fremme ved Moskodal gruver tok vi en velfortjent matpause. Hundene fikk slå ihjel tiden med godbitsøk mens de tobeinte spiste nistepakken sin. Melba syntes at 14 grader og litt vind var kaldt å raste i, så hun klatret opp i fanget til mor og hintet om at hun trengte en varm jakke å ligge inni. Mor syntes det passet fortreffelig, for ingenting er mere kos enn å varme seg på en myk hundekropp.